En historie om å høste slik man sår

Sju år med arbeid, men nå er historien om byttereisene samlet mellom to permer. Under boklanseringen på Islands ambassade var redaksjonskomitéen på plass. Fra venstre Terje Birger Dahl, Ørnulf Kibsgaard, Bernt-Håvard Øyen og Hans Fredrik Lauvstad.

To land, 1900 ungdommer, 16 reiser, en drøy million trær, en del nye familier, og en ødelagt vits. Alt hører med, når historien om byttereisene skal fortelles.

Tekst: Siri Gjelsvik Foto: Erika Gjelsvik

«Hmmm», tenkte kanskje ambassadør Torgeir Anderssen-Rysst, da han i 1947 sto ved siden av Kronprins Olav som plantet et tre. «Vi skulle ikke plantet noen flere, med det samme vi er i gang?»

Boka kan kjøpes i vår nettbutikk.

Om det var akkurat det som skjedde i hodet til den norske ambassadøren på Island, vet vi jo ikke. Men i boka «Frender feirer skogen», slår for­fatteren fast at idéen om å arrangere utvekslingsreiser mellom Island og Norge for å plante trær og lære om skogbruk og skogreising, oppsto nettopp der. Anledningen var over­rekkelsen av Snorre-statuen da Olavs­lunden ble etablert i Reykholt, hvor kronprinsen plantet det første treet.

Fylkesskogmester i Troms, Reidar Bathen og Islands skogdirektør Håkon Bjarnason hadde nok en tid i forveien tenkt på et skogsamarbeid, og ambassadør Rysst drodlet videre på idéen. For hva om islandske og norske ungdommer, fra landenes respektive skogselskap, kunne bytte plass noen uker? Være med på korte kurs i skogskjøtsel? Ungdommer fra Norge kunne bidra med skogplanting på Island, og islendingene kunne være med på skogplanting og ungskogpleie i Norge?

Utvekslingen ble siden kjent som byttereisene. Den første turen gikk i 1949, den siste i 2000. Til sammen ble det 16 turer, med 1900 deltakere, omtrent like mange fra begge land. Om rammen var praktisk skogkultur, skjedde det som seg hør og bør i all kulturutveksling: Noen endte opp med å bytte land, noen slumpet til å gifte seg. Både trær og familier slo røtter.

Da utvekslingen ble etablert, var slike reiser en eksotisk mulighet. Mange flere søkte om å få være med, enn det var rom for. Utover 1990-­tallet dabbet søknadene av, i takt med at økonomi og samfunnsforhold endret seg. Flere reiste på egen hånd, og med større digital kontakt ble gruppereiser mindre attraktivt for den opprinnelige målgruppen. Dess­uten har skogreisings­program­met på Island virket, for skogene har vokst. Der dugnadsånden i starten var stor, avtok etter hvert behovet.

Historien om byttereisene er nå samlet mellom to permer, i «Frender feirer skogen». Den helt konkrete effekten av reisene lar vi Islands ambassadør i Norge, Högni S. Kristjánsson, oppsummere:
– Dere kjenner vitsen om hva man skal gjøre hvis man går seg vill i en skog på Island? Reise seg opp. Men det stemmer ikke lenger, sa han, da boken ble lansert på Islands ambassade i Oslo tidlig i september.

Boken er, i likhet med byttereisene, et islandsk-norsk samarbeid, hvor skogselskapene i begge land har vært involvert. Arbeidet med å grave fram og velge ut historiene har tatt tid – det er sju år siden redaksjons­komitéen ble satt. Forfatter Óskar Guðmundsson trekker linjene enda lengre tilbake – Norge og Island har samarbeidet om skog og trevirke i mer enn 1000 år.

Denne saken har tidligere stått på trykk i Norsk Skogbruk

<- Tilbake

Andre nyheter fra Skogselskapet