– Livet er ikke så kort, sa Johs en gang. Med det mente han selvsagt at man ikke behøver å være med på alt på én gang hvis det til tider er litt mye. Alt til sin tid, har andre kloke personer formulert det.

Kommentaren hans traff – godt – akkurat der og da. Sånn var Johs. Han var en dyktig observatør og en svært presis kommunikator. Med få ord viste han at han forstod – og ofte hele bildet. Vi har ikke vært alene om å oppleve dette, selvsagt. De presise betraktningene til Johs er nok også det som gjør at han blir omtalt som en skarp penn og en tydelig stemme i bransjene han var en del av.

Johs kom til Det norske Skogselskap i desember 1985 etter å ha vært herredsskogmester i Asker og Bærum de første årene etter at han var ferdig utdannet forstkandidat fra NLH. I Skogselskapet har han vært en sentral medarbeider i Norsk Skogbruks redaksjon, og tok etter få år over som redaktør av bladet. På midten av 1990-tallet ble han også engasjert som redaktør for avfalls- og gjenvinningsbransjens fagblad Kretsløpet, og har i store deler av sitt arbeidsliv forsynt to forskjellige bransjer med nyttig fagstoff. For informasjons- og kunnskapsdeling var en drivkraft for Johs, som omtalte det redaksjonen driver med som folkeopplysning.

Hans alltid tilstedeværende og lite selvhøytidelige humor gjorde det lett å samarbeide med Johs. Gjorde man en feil, hadde han alltid gjort noe liknende før, så det var bare å senke skuldrene. Til tross for at han var uhøytidelig og lite alvorlig, var han likevel seriøs og produserte alltid godt og innholdsrikt stoff og skarpe betraktninger. Kombinasjonen av hans evne til å observere og hans sans for humor ble til en intelligent kommunikasjonsform som traff oss. Humor kan være avvæpnende og genialt hvis den brukes rett. Johs visste hvordan. Og den var aldri ondsinnet. Selv om Johs var skarp i kommentaren, var han også veldig snill og omtenksom.

Med sin morsomme, rause og inkluderende væremåte, spredte han mye glede og moro der han var. Han var alltid til stede og ble ofte et naturlig midtpunkt. Slik opplevede vi ham i Skogselskapet. Og slik er vår oppfatning at svært mange både i skognæringa og avfalls- og gjenvinningsbransjen opplevde ham også. Han hadde et enormt nettverk og når vi kolleger var ute på oppdrag, traff vi stadig folk som spurte etter ham eller hadde en historie å fortelle om ham. Alle som hadde truffet ham, følte raskt at de kjente ham. Det handlet nok om at de følte seg sett av ham. For han var god til å se folk – en verdifull, men litt sjelden egenskap nå til dags. Det gjorde ham også til en god lytter og analytiker, og det var nok med på å gjøre ham så klok og kunnskapsrik. Lytter man, i stedet for bare alltid å høre sin egen stemme, kan man jo også risikere å lære noe nytt. Sammen med nysgjerrighet gjorde det ham til en god journalist og redaktør gjennom mange år; 27 år i Norsk Skogbruk, og 26 år i Kretsløpet.

Fagkunnskap og erfaring sammen med hans gode analytiske sans og evne til å løfte blikket gjorde ham til en god sparringspartner for oss som arbeidet med ham. Det var alltid godt å kunne diskutere faglige og journalistiske ideer og utfordringer med Johs. Han hadde gode refleksjoner, god dømmekraft og ikke sjelden gode råd og innspill. Han stilte de spørsmålene som var nødvendige å stille også når de kunne være ubehagelige. Og i bunnen av det hele lå at han til syvende og sist ville vel. Et godt hjerte i bunnen merkes.

I fjor gikk han over i redusert stilling for å øve seg på å bli pensjonist, eller «pangis» som han kalte det. Men han var etter eget utsagn ikke klar for «duemating på heltid» på lenge ennå. På sommerfesten i fjor proklamerte han at han som pensjonist ikke så for seg å kjøre et føre-var-prinsipp. Med det mente han at litt for mange pakket sammen eventyrlysten og tvilte på egne evner til å fortsatt henge med på det som var gøy. Johs kastet seg ut i det og rakk mange gutteturer, venneturer og familieturer i den nyervervede fritida som han kalte for sin pensjonistrussetid.

Og likevel – når deadline nærmet seg – «krummet han seg over tastaturet», som han sa, og produserte stoffet til bladene som avtalt. Han hadde stor arbeidskapasitet helt til det siste.

Så vi skal kjenne det, at han er borte, at det ikke bare er å spørre når det er noe vi lurer på, som vi bare vet at han har i hodet, eller kunne ringe eller stikke hodet ut av døra og drøfte noe når det er noe som trengs å klargjøres. For oss i redaksjonen var han en nestor, en motor og en mentor, og vi kjenner på en stor takknemlighet for at vi har fått jobbe med ham i alle disse årene. Det har vært både morsomt, lærerikt men mest av alt givende!

– Livet er ikke så kort, sa Johs. Så ble det likevel i korteste laget for ham selv. Men vår oppfatning er at han tross alt syntes å leve det til fulle de årene han fikk. Han var med der det skjedde, han sparte seg ikke. Han var raus og sosial, utstyrt med et godt humør og lett sinn. Og en som ikke gikk på akkord med seg selv. Han var arbeidsom og pliktoppfyllende, en man kunne stole på – som alltid stilte opp når det trengtes, men samtidig satte tydelige grenser og gjorde det han ville. Kort og godt: Han var flink til å leve.

Og når døden slår oss i ansiktet på denne måten, gir det oss gjenværende en vekker om hvor viktig det er å leve. Johs vil bli husket som en mester på akkurat det. Så kan jo vi som er igjen la oss inspirere og ta med oss noe av hans ånd videre. For selv om livet ikke er så kort, minner Johs oss med dette om at livet er både robust og skjørt og vi vet aldri hva som skjer i morgen.

Vi vil savne Johs som vår kollega og venn, men våre tanker går selvsagt først og fremst til familien som har mistet sin «høvding».

For Det norske Skogselskap
Astri Kløvstad, redaktør i Kretsløpet
Line Venn, redaktør i Norsk Skogbruk