En siddis’ beretning om å gå langrennstafett under Europeisk mesterskap for skogfolk i Holmenkollen. 

Forrige uke hadde Skogselskapet i Rogaland én deltaker med i stafetten i EM på ski for skogfolk i Holmenkollen. Det var meg. EFNS ble arrangert for 48. gang, og det var muligens første gang at noen fra Skogselskapet i Rogaland deltok. Det var i alle fall første gang en siddis med smørefrie ski fra 90-tallet og bambusstaver var med i EFNS.

 

Fri eller klassisk?

Jeg så for meg en haug amatører med matpakke i sekken, og en god pondus hengende over linningen på et par røde nikkers – så takket ja til deltagelsen og poengerte at jeg ikke akkurat er noen proff i skisporet. Det var vel bare for moro skyld, så det var vel ikke så farlig? – Neida, vi skal bare gå for moro skyld, forsikret Line meg og spurte: -Vil du forresten gå fri eller klassisk? At det var? Her var det trolig best å sjekke bindingene en gang eller to før det braket løs.

 

Marit Bjørgen minus tissepauser og Instagram

Jeg har hørt om Marit Bjørgen og de andre skiheltene, men aldri vært tilskuer på noe slags skikonkurranse eller satt meg ned for å se på de på TV. Jeg har ikke satt meg inn i hvor langt det er de driver og går eller hvor lang tid de bruker, så da jeg skulle prøve å finne ut hvor jeg skulle legge lista , så tok jeg med meg treningsappen på den ene skiøkta jeg la inn før rennet. Det tok meg ikke ringere enn én time og tre minutt på å gå fem og en halv kilometer. Til sammenlikning bruker Marit Bjørgen litt under 13 minutt, og det er antakelig noen tideler å hente på årevis erfaring med å blåse ut snørr i fart. – Hvis jeg trekker fra Instagramming, tissing og snytepauser så kan jeg kanskje klare det på førti minutt, tenkte jeg og var ganske fornøyd med det.

Dette Instagram bildet er fra fem kilometers turen vi brukte en time og tre minutt på.

 

Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski

Så var den store dagen kommet. Jeg hadde etter å ha konsultert min mor som deltok i Vasaloppet i 2001, bestemt meg for å låne et par gamle løypeski av far. Det ble dette valget i stedet for fjellski, som visstnok er for breie for skisporet. Skoene satt fint med to par raggsokker, og bambusstavene syntes jeg passet perfekt til et renn med bare skogfolk.

 

Idet jeg spenner fast den ene skien, knekker den gamle Rottefella-bindingen under skotuppen. Heldigvis har kollega Line samme type binding som meg, bare en modell fra dette århundret. Snill som hun er tilbyr hun seg å låne vekk skiene sine til meg når det er min tur. Startskuddet går og hun setter avgårde. Etter noe som føles som fem minutter med hopping og OL-floke, kommer Astri løpende: – Det er din tur, Line står i sporet og venter på deg! Jeg skjønner med én gang at de andre skiløperne er i en ganske annen liga der jeg skynder meg avgårde. De glir over snøen, krøker seg sammen i nedoverbakkene og skøyter i oppoverbakkene.

 

Hvordan jeg fikk snø på skinka

Min skiteknikk innebærer normalt ploging i slakke nedoverbakker, og «sitte på rompa»-teknikken i brattere bakker. Jeg observerer teknikken til de andre skiløperne og her er det ingen som hverken ploger eller får kalde rumper, så idet jeg starter på den første nedoverbakken tenker jeg at –jaja, jeg får vel bare kjøre på, og setter utfor uten å bremse. Litt lenger nede i bakken står en mann i gul vest og aner fred og ingen fare. Idet jeg kjenner hvor god fart jeg får begynner jeg å ploge, men det er visst ingen god idé. Jeg skeiner ut av sporet og utfor en liten skrent, drar med meg han i den gule vesten og ramler oppå en annen sprellende skiløper nede i skrenten. Etter en rask sjekk forstår jeg at ingen er skadet og da er det lov å le høyt, noe jeg gjør. Jeg kommer meg ut i sporet igjen, ploger avgårde og nyter den fine dagen. Så, etter en halv time kommer jeg inn i bytteområdet, skarlagensrød i fjeset og med snø på rompa og klapper nestemann på skulderen. Astri suser avgårde i en imponerende fart og kommer over målstreken ikke så lenge etterpå.

Jeg brukte omtrent like lang tid på min runde som lagkameratene mine brukte til sammen på sine runder. Av 30 fulltallige damelag, kom vi aller sist, men jeg var sikkert den beste siddisen som noensinne har deltatt på EFNS med bambusstaver og lånte ski. Takk for en fin dag i Holmenkollen og et flott arrangement!

Her står Astri og venter på meg. Legg merke til han i den fargerike tightsen. Klarer han å gå forbi meg?
Foto: Line Venn

Den fargerike tightsen er nesten forbi og Astri venter fremdeles.

Endelig framme og bytte med Astri som vet hvordan man får fart på skiene. Vi brukte samme lue som de på landslaget bruker.

Til slutt: et nærbilde av fjeset mitt rett etter snørret har begynt å renne ned i munnen.