Fornuftig flisespikking

Å sette seg på en stubbe for å spikke en smørkniv er noe av det mest fornuftige vi kan gjøre.

Et kjent syn på Barnas skogdag, og alle andre Skogselskapet-arrangementer hvor blokka med spikkekniver er med, er unger i dyp konsentrasjon. Kniv i én hånd, pinne i den andre, fullstendig opp­slukt av det de holder på med. Noen ganger så lenge at foreldrene mister tålmodigheten og vil videre. Kan poden kanskje få sitte igjen på spikkeposten en liten stund mens de voksne tar en kikk på resten av arrangementet? Andre ganger voksne med lange blikk, som gjerne skulle satt seg ned selv.

Fin flyt

Psykologer kaller det gjerne flyt: den tilstanden der man blir så oppslukt av noe at tidsfølelsen forsvinner, selv­bevisstheten dempes og oppmerk­somheten samler seg om det man faktisk gjør. Flyt oppstår særlig når utfordringen passer ferdighetene, og aktiviteten gir tydelig respons under­veis. Spikking passer godt: kniven krever oppmerksomhet, veden gir direkte mot­stand, og du ser hele tiden virkningen av det du gjør.

Forskning forbinder hyppige flyt-opp­levelser med mestring, livstilfreds­het og psykisk velvære. Det finnes altså vitenskapelig støtte for at det kan være godt å forsvinne inn i noe som er lyst­betont, krevende og fullstendig unyttig.

Skog og helse

I Skogselskapet jobber vi mye med sammenhengen mellom skog og helse. På vei ut døra før sommeren bestemte jeg meg for å ta vår egen medisin, og fikk med meg en spikkekniv.

For en gjennomsnittlig kontor­arbeider (godt over halvparten av arbeids­stokken i Norge er det, ifølge Statistisk sentral­byrå) kan det være litt vanskelig å logge av. Normalarbeidsdagen har ikke lenger en klar begynnelse og slutt. Det nye arbeidslivet er fleksibelt, super­fleksi­belt. Så superduperfleksibelt at vi bare kan logge oss på fem minutter her og sjekke en e-post der, enten vi er på blå­bærtur eller i hengekøya. Hvor fantastisk er ikke det?! Med mobilen i lomma er det kjempelett å være tilgjengelig. Det som er vanskelig, er å være utilgjengelig.

Byttet skrolling med spikking

Med det hjemmesnekrede mottoet «mer spikking enn skrolling» la jeg ut i skogen på jakt etter pinner. Aller første stopp var Nøtterøy, hvor nærskogen er bøk. Det ble en brutal overgang for kontorhender som til hverdags ikke møter større utfordringer enn et og annet litt hardt slag på utropstegn-tasten. Jeg fikk vannblemmer, verk­ende fingre og spikkenakke. Så fulgte osp, eple, trollhegg, einer, furu, ørevier, bjørk, rogn, gran. Pinne etter pinne gikk det seg til, vannblemmer ble træler, sit­te­stillingen stadig mindre hårreisende.

Samtidig er det vel riktig å si at det tok litt av. På tur i skogen så jeg mest etter pinner. En rett og bred uten kvist kunne kanskje bli noe praktisk, en kro­kete kunne definitivt bli noe rart, og helst ville jeg ha et nytt treslag, og en pinne fra hvert sted jeg besøkte, og, vel. Mann og barn som lurte på hvor jeg var, kunne enkelt følge sporet av fliser. Det drysset spon når jeg kledde av meg om kvelden. Jeg prøvde å argumentere for at spikking også var en inneaktivitet, bare jeg feide opp etter meg. Vi måtte dra fra hytta ens ærend for å skaffe mer sandpapir. Jeg begynte å snakke om «yndlingskniven min». Det ble «helt nødvendig» å skaffe et svipenn-sett for å merke pinnene, og dessuten en skje-kniv til uthuling. Jeg begynte å lure på om jeg kunne si opp jobben for å spikke på heltid, og kom fram til at det kunne la seg gjøre om jeg solgte hver pinne for 47 300 kroner. Heldigvis var ferien slutt innen jeg rakk å teste ut dette i praksis, uten at jeg var kurert for spikking av den grunn. Da jeg kom hjem fra ansatt­samling i Florø, var det med en pil-kjepp i bagasjen. (Takk, Svein!)

70 prosent av voksne har sluttet å leke

Bruksverdien i pinnene er diskutabel. Skal det være en spiral, som jeg ble ellevilt begeistret over at jeg klarte å spikke, en dobbel nesepeller, eller en smørkniv som ble så skjev at den nesten ble rett igjen? Men bruksverdi og nytte­verdi er ikke det samme.

Psykolog Katina Bajaj forsker på kreativitet og lek, og beskriver lek som det som skjer når vi gjør noe uten å vite nøyaktig hvor det skal ende. Vi trenger ingen oppskrift, og har ikke noe bestemt resultat å levere. Bajaj mener at de fleste voksne har fjernet mye av spontani­teten, friheten og undringen fra hver­dagen og erstattet det med effektivitet og pre­stasjon. Selv hobbyer kan bli pro­sjekter som skal planlegges, optimali­seres og helst munne ut i noe presentabelt.

– Uten lek mister vi de over­levelses­ferdighetene vi trenger aller mest akku­rat nå: evnen til å tilpasse oss, forestille oss nye muligheter og til og med føle oss levende, sier hun i sin Ted-talk «How play boosts your creativity and resilience».

Hun snakker om lek som en til­nær­ming til livet, hvor personer med god kreativ helse leker hele tiden, på alle områder av livet. De tenker lekent, ut­trykker seg lekent, og legger merke til når lek oppstår rundt dem. Husk at lek smitter, sier hun, og minner om at mennesker alltid har laget vakre, rare, morsomme og interessante ting uten noe større formål. Vi er mennesker, altså leker vi.

Hendene og hjernen

Professor Henrik Jörntell har hjernens sensomotoriske funksjoner, altså sam­spillet mellom hjernen og kroppens bevegelse og følelse som spesial­om­råde. Når han snakker om hånd­arbeid, bruker han begrep som «høy­dimen­sjonelle prosesser», «infor­masjons­rikdom» og «hjernehelse», skriver magasinet Hemslöyd.

– Håndarbeid er det beste hjernen vet, sier han, og peker på at hendene er den delen av kroppen som kan gi hjernen aller mest å jobbe med.

– Hjernen må utfordres og stimuleres for å ha det bra. Det er da den utvikles. Når den får mye informasjon å bear­beide oppstår nye koblinger, forgren­inger og nettverksdeler. Da trives den. Å ikke ta vare på hendenes evne til å lese av strukturer, utføre avanserte fin­motoriske bevegelser, og bruke sin kraft, presisjon og følelse, er å gjøre seg selv en utjeneste, sier han til Hemslöyd.

120 grønne minutter i uken

Det er altså mye fornuft i flisespikking. Jeg kjenner jo det; hvordan rastløshet og tankespinn følger kniven og nær­mest telgjes vekk. Samtidig er det en viss ironi i å skrive en lang tekst som forsvarer spikking som en nyttig aktivitet, når psykologen som forsker på lek sier at hele poenget er å gi plass til det unyttige.

Jeg tar med meg spikkekniven på tur, vi har jo allerede skrevet mye om hvor­dan 120 minutter i skogen hver uke gir målbar effekt på både fysisk og psykisk helse.

En hjemmelaget smørkniv er heller ikke til å kimse av. Under vårens Nobel­bankett i Stockholm fikk alle de 1300 gjestene hver sin smørkniv av tre ved kuverten, spikket av broren til en av kokkene.

Skrevet av Siri Gjelsvik