Serbergran og vår vanlige gran er fjerne slektninger som skilte lag for 23 millioner år siden. I 1968 ble de gjenforent på Spjutnes i Namsos.
I 1968 ble det plantet 1000 5-årig serbergran på Spjutnes. Plantefeltet er på 3 dekar, og trærne er nå i sitt 63. år etter spiring. De største trærne har strekt seg drøye 20 meter og volumet er ca. 30 kubikkmeter per dekar.
Frøet kommer fra en kirkegård i Hamburg. Sannsynligvis Ohlsdorf kirkegård som er Hamburgs største grøntområde. Et område på nesten 4000 dekar med 450 ulike treslag og 36.000 trær. Opprinnelsen er detaljert omtalt i årsmeldinga i Namdal Skogselskap som Friedhof, Hamburg Ohlsd.
Serbergrana stammer opprinnelig fra grenseområdene mellom Serbia og Bosnia Herzegovina. Her finner man den i dag på noen svært små områder. Fra å være vidt utbredt, presset siste istid serbergrana til disse små områdene. Serbergrana er rødlistet i sine hjemland pa grunn av av sine små og utsatte forekomster. Det er langt mer serbergran ute i verden. Det er et yndet parktre på grunn av sin estetikk og hardførhet mot forurensing. I Trøndelag er den benyttet i hager og parker. Flere steder langs E6 ser vi den med sin karakteristiske form og farge. Den er i svært liten grad benyttet som skogstre utover juletredyrking. Trevirket skal ha bra kvalitet og høyere densitet enn norsk gran. I en tid med økende stress på Europas skogstrær kan kanskje den hardføre og tøffe serbergrana ha en misjon for fremtiden.